Når vi står midt i krevende oppgaver som foreldre eller barneledere, gjør vi mange valg, og vi utvikler gjerne vår egen «stil» når vi snakker med og er sammen med barna. Hva er gode måter å formidle til barna på, og hvor langt kan vi egentlig gå i å påvirke dem til å «bli som oss»?
Tekst: Odd Ketil Sæbø, seniorrådgiver programutvikling
Bilde: Søndagsskolen Norge
Vi vil det beste for barna, og de aller fleste av oss vil tenke at våre egne verdier og vårt eget livssyn er bra og vel verdt å formidle videre. Først mange år senere (ofte først som godt voksne) vil barna selv kunne se tilbake på barndommen og mene noe om våre stiler og måter.
I den amerikanske dokumentarserien Welcome to Plathville (HBO Max) følger vi en søskenflokk på ni som har vokst opp med hjemmeundervisning, avskjermet fra mye i verden. De eldste er på vei ut i samfunnet, og overgangen til et nytt liv er stor. Lydia er snart den eldste datteren som bor hjemme. Ingen ber så mye som henne, men vet hun hva kristen frihet er? Hun snakker med Gud til alle døgnets tider, men kan hun skille Guds stemme fra mammas stemme? Broren og fotomodellen Micah er eldre. Han ser tilbake og sier:
– Bare gjennom det å vokse opp som religiøse ble vi åpenbart påvirket på den måten, og ført inn i livet på den måten, og så ble vi eldre, og vi sa på en måte: «Vent litt. Dette er det vi ble fortalt.» Vi vet ikke hva som … hva vi burde tro. Vi har ikke funnet oss selv. Så det skjer en liten vandring, … et forsøk på å se … og … du vet, jeg føler jeg fortsatt gjør dette, jeg leter fortsatt og undersøker … (Sesong 5, episode 3)
Kunne foreldrene til Micah hjulpet han til å få en mindre krevende overgang til verden utenfor? Er det uheldig å påvirke barna for mye?
Sunn og usunn påvirkning
Vi blir til i møte med andre mennesker. Læring vil skje og skal skje hver gang barn er sammen med voksne. Barn identifiserer seg med oss, og de imiterer oss. Læring skjer gjennom alle slags aktiviteter der barn utvikler kunnskap, ideer, holdninger og verdier i samspill med andre mennesker (sosialisering). I tillegg formidler vi også bevisst gjennom det vi sier.
Å ønske å formidle eget livssyn til barn, er viktig og helt naturlig å ønske. I søndagsskolens veiviser 1, leser vi:
Å se barnet og å elske barnet handler om å støtte barnet i dets utvikling fram mot å stå trygt i seg selv. En sentral del av denne oppgaven er å presentere kulturen og vår egen tro for dem, så barna kan forstå seg selv i virkeligheten og i den store, felles fortellingen. Som kristne ønsker vi å formidle hvor vesentlig det er for oss selv at vi får tro på vår Far som skaperen vår og på Jesus Kristus som vår bror og frelser … Å se barnet handler slik også om å dele av våre egne liv og av troshistorien vår med dem.
Men vi kan komme til å legge for stort press på barna. Når barn opplever en klar forventning om at de må overta voksnes livssyn, snakker en om sterk sosialisering. I sammenhenger med sterke forventninger og sterk sosialisering kan barnas prosess fram mot å bli seg selv trues. Barnet kan «miste seg selv» ved i mer eller mindre grad å miste kontakt med egen vilje, egne følelser eller egen fornuft. De blir da et lett offer for videre indoktrinering eller subtilt maktmisbruk. Troen blir bare noe tillært og i mindre grad forankret i barnets egne erfaringer og gudsrelasjon.
Falske og sanne selv
Dersom barnet ikke får eie rom for å bli seg selv, vil det kunne utvikle et «falsk selv» som blir dominerende. Det falske selvet er orientert inn mot andres behov, forventninger og stemninger. Det er en tilpasning som oppstår for å redusere spenninger i relasjon til andre. Det falske selvet er en beskyttelse av vårt egentlige eller sanne selv, når vi ikke blir sett, når våre spontane uttrykk (som gråt, bevegelse og glede) ikke blir tatt imot og forstått.
Vårt «sanne selv» gir følelsen av at «dette er meg», før jeg tilpasser meg andre. Det sanne selvet er forankret i kroppens impulser, i følelser, i kreativitet og gir opplevelse av å være levende, ekte og spontan. Det sanne selvet gir god forankring for å leve i relasjoner og utvikle relasjoner videre, også relasjonen til Gud.
