Som ledere i barnegrupper eller som foreldre har vi ikke alle svarene. Og å ikke vite alt er faktisk en viktig del av kristen tro. Det åpner for vår egen og for barnas undring over Gud og over bibelfortellingene.
Tekst: Odd Ketil Sæbø, seniorrådgiver programutvikling
Bilde: Søndagsskolen Norge
Vi tror at Bibelen er Guds åpenbaringer til oss, skrevet av mennesker som var inspirert av Den hellige ånd. Gjennom Bibelen har Gud gitt oss det vi trenger for å finne veien til frelse. Men Bibelen forteller oss ikke alt som er å vite om Gud. Gud er større enn det vi mennesker kan forstå. Det finnes sannheter og sider ved Gud som vil være gjemt for oss.
Det som er skjult, hører Herren vår Gud til, men det som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid, … (5. Mosebok 29,29a).
Men vi kan møte Gud også i det vi ikke har svar på. Vi kan nærme oss Guds mysterium gjennom undring, gjennom bønn og gjennom den foreningen med Gud som skjer i dåp og i nattverd. Det betyr ikke at vi uten videre kan påberope oss nye sannheter om Gud. Bibelen og vår kristne tro setter viktige rammer. Men innenfor disse rammene er det plass til å undre seg, stille spørsmål og oppdage at Gud alltid er større enn det vi klarer å gripe.
To grøfter
Vi mener vi trenger både å holde fast på det Gud har åpenbart og å være åpne for mysteriet. Det kan hjelpe oss å unngå to grøfter: Hvis vi regner alt som åpenbart i Bibelen og ikke har plass til mysteriet, kan vi ende i fundamentalisme. Men hvis vi derimot ikke gir verdi til åpenbaringen, og gjør alt til mysterium, kan vi ende i relativisme, hvor ingenting blir sant.
Begge deler kan gjøre Gud mindre levende for oss: Fundamentalismen «fanger» Gud mellom to permer og gir mennesker definisjonsmakten som tolkere av den «rette læren». Men om alt blir mysterium, kan vi aldri helt gi verdi til noe av det Gud ønsker å fortelle oss.
Å gi slipp på kontrollen
Når vi vektlegger både åpenbaring og mysterium, kan vi samtidig ha et bibelsk fundament og være åpne for det Gud fortsatt vil vise oss, gjennom undring, bønn og sakramenter. Dersom vi er vant til å tenke søndagsskolen som en tradisjonell undervisningsarena, der den voksne formidler ferdige svar til barna, kan mysteriet virke både truende og frigjørende:
På den ene siden minner mysteriet oss på at vi ikke kan ha den kontrollen over barns læring som vi kanskje har vært vant til.
På den annen side minner mysteriet oss om at vi har lov til å ikke ha alle svarene når barna spør. Slik sett kan vi senke skuldrene.
For vi lærer også sammen, fortsatt, som barn og voksne – med Gud som vår indre lærer (Matteus 11,25–26 og 16,17). Da er det helt greit å si at du ikke vet – og at Gud er større enn vår tanke. Vi kan leve i forventningen om at Gud fortsatt har mysterier å åpne for oss.
Kilde:
Magnus Malm: Samtidig … Fortellinger om hvordan Gud ble menneske og hva det har med oss å gjøre. Vårt Land Forlag 2017
