Tekst: Odd Ketil Sæbø, seniorrådgiver programutvikling
I Søndagsskolen Norges formål heter det blant annet at barna i barnegruppene våre skal få «hjelp til å eie en bærekraftig, kristen tro». Men hva er bærekraftig tro? Det er det faktisk veldig forskjellige meninger om!
Vi har allerede laget en litt nærmere beskrivelse av hva vi selv legger i begrepet:
Med bærekraftig tro mener vi både en tro som er slitesterk og godt forankret i møte med livets mange utfordringer – og en tro som hjelper oss å ta inn over oss det bibelske forvalteransvaret og ta vare på våre felles ressurser.
(sondagsskolen.no/om-oss)
Det handler for oss altså både om et personlig-eksistensielt anliggende (en tro som skal kunne bære meg videre) og om et økologisk anliggende, at det med troen også følger et ansvar som peker ut over den enkelte.
Slitestyrke i eget liv
Når det gjelder det personlige anliggendet, vil trolig de fleste som er glad i barn og menighetenes barnearbeid, kunne enes om dette formålet. Hvem vil ikke hjelpe barna å eie en slitesterk tro? Men hva som kjennetegner en slitesterk tro, er det forskjellige meninger om – eller kanskje heller: ulik grad av bevissthet rundt.
For oss i Søndagsskolen Norge handler bærekraft som slitestyrke som nevnt blant annet om at troen er «godt forankret». Men forankret hvor? For at en tro skal være slitesterk i eget liv, mener vi det ikke er nok at en tro er forankret i læresetninger, i skrift, i lydighet, i tiltro til voksnes autoritet eller i et sosialt miljø med et sett av forventninger og ytre mønster. Tro må ikke være først og fremst noe tillært. Tro må ha god forankring i barnet selv – i mennesket. Når barnet får være i relasjon til Gud med hele seg – med kropp, følelser, med sin vilje og sin fornuft – med alle erfaringer av det å være menneske, kan troen bli forankret dypt i barnet. Vi hjelper barnet å eie en bærekraftig tro når vi legger til rette for at barnet får være et selvstendig individ, et troende subjekt, framfor Gud. Slik kan barnet få erfare å egentlig være fri, og samtidig erfare at Gud er relevant og en kjærlighet som bærer i alt som virkelig angår oss, gjennom hele livet, gjennom hele vår individuasjonsprosess, i alle utfordringer som presser på oss, innenfra og utenfra.
En tro som forblir tillært og ytrestyrt, kan i mange tilfeller bestå som ytrestyrt inn i voksenlivet, og slik sett oppleves bærekraftig, men vi mener den er mer utsatt for kriser. Slike kriser kan oppstå når livets erfaringer ikke lar seg forene lenger med det vi har tatt for gitt, med det sett av enkle svar og tydelige forventninger som kan prege en ytrestyrt tro. Slike kriser kan føre mennesker bort fra Gud, eller til en dypere tro forankret også i oss selv som mennesker.
Når troen forankres også i mennesket, blir vi mer i stand til å virkelig gjenkjenne og åpne oss mot vår neste. Da vekkes ønsket om bærekraft også i den neste betydningen av ordet.
Et ansvar ut over meg selv
Mens det første anliggendet handler om å være fri som menneske, handler det andre anliggendet om hva barnet gjør med denne friheten. Som barneledere er en av våre oppgaver å gi innhold til Jesu nye bud, budet om å elske hverandre. Og med det frie livet i verden og med hverandre, følger også et ansvar, et ansvar om å forvalte gavene våre og ressursene vi er gitt, i kjærlighet. Gjennom bibelfortellinger og gjennom de sosiale samspillene som skjer i barnegruppene, kan vi lære barna å spørre seg om de valgene de gjør er gode og om de ønskene de har er «ønskbare» (desirable) i den sosiale og naturgitte verden vi lever i, det vil si demokratisk og økologisk. Vi kan oppmuntre barnet til å søke balansepunktet mellom å ikke ødelegge seg selv, ved å trekke seg fra å leve i verden, og ikke ødelegge verden, gjennom å leve ut ønsker som ikke er bærekraftige demokratisk eller i forhold til forvalteransvaret (jf. Gert Biesta, 2022: World-centered education: A view for the present. Routledge). Dette andre anliggendet har altså både et sosialt eller mellommenneskelig og et økologisk aspekt.
Foto: Søndagsskolen Norge
