Av: Søren Nielsen, Avdelingsleder frivillighet og produksjon
Det er utrolig viktig at vi møter både hverandres og i særdeleshet barns tro med forsiktighet. Det er også den prinsipielle grunnen til at vi i Søndagsskolen Norge har undring som metode fremfor å formidle ferdige svar.
Teologi og psykologi
Med gudsbilder tenkes ikke på fysiske malerier eller skulpturer eller andre illustrasjoner av Gud, men på indre forestillinger om hvem Gud er. Å prate om slike gudsbilder krever at vi beveger oss inn på iallfall to områder. Teologi er læren om Gud. Psykologi beskjeftiger seg med det som skjer på innsiden av oss som mennesker.
Det teologiske gudsbildet er forståelsen av hvem Gud er, hva han gjør og hvordan han gjør det – utforsket og fundert i de bibelske skriftene. Da kan man dra en rekke konklusjoner: Gud er ubevegelig og uforanderlig. Det er slik Gud presenterer seg for Moses: «Jeg er den jeg er.» Så den bibelske Gud er én (jf. 5. Mos 6,4), og ikke et kollektiv av guder som det er kjent i f.eks. gresk, romersk og nordisk mytologi.
Men så stopper også de enkle konklusjonene. For når vi slår sammen utsagn om Gud i Bibelen, kan vi likevel snakke om at Gud er en treenighet – at Gud er både Far, Sønn og Ånd, samtidig som han bare er én. Og fort, selv om vi leser den samme Bibelen, så kan det være mange ulike oppfatninger av hvem Gud er, hva han gjør og har gjort, hvordan han virker inn eller ikke virker inn, og hva han synes om ting. Hva han har sagt og sier, eller ikke har sagt eller sier. Man kan komme til ulike konklusjoner. Finnes det da en riktig forståelse, eller forstår vi alle litt, men misforstår enda mer?
Hvis vi går videre og snakker om det psykologiske gudsbildet, så handler det fortsatt om den indre forestillingen om hvem Gud er, hva han gjør, og hvordan han gjør det. Men i psykologisk forstand er gudsbildet noe som vokser og tar form i oss. Det vi erfarer i møtet med andre mennesker, det vi tenker og det vi føler gir materiale til en forestilling om Gud som bygger seg opp inni oss. Det psykologiske gudsbildet tar form i oss og blir påvirket av alt det vi bærer med oss av livserfaringer, kulturell påvirkning, gruppetilhørighet, familierelasjoner, hvordan vi forestiller oss Gud, tanker og følelser. Alt sammen noe som beskriver mentale prosesser, og ikke nødvendigvis definerer hvordan noe faktisk er.
Det er altså store forskjeller i hvordan et gudsbilde forstås psykologisk og teologisk. Teologien forutsetter at Gud er uforanderlig, et selvstendig subjekt som kan henvende seg til mennesket. Psykologien sier noe om hvordan et gudsbilde utvikler seg i et menneskes indre liv, uten å forholde seg til om Gud faktisk eksisterer eller ikke. Det psykologiske gudsbildet er i bevegelse og endring.
Gudsbilder i forandring
Stian Stokkebekk og Vegard Tennebø prater om ulike typiske gudsbilder som florerer i samfunnet vårt, de ramser opp sju (podcasten Stokkebekk & Tennebø, om Gudsbilder, mars 2020). Dette er tendenser i gudsbilder vi ofte ser etter barnestadiet, når barna forlater søndagsskolen. I disse ser vi at skillet mellom teologi og psykologi viskes ut:
- «Den store fikseren»: Gud som ordner opp på bestilling, baner veien for oss.
- Moralterapeutisk deisme: Gud som velsigner de som gjør riktig, moralsk liv.
- Deistisk: Skaperen på avstand. Gud har riktig nok skapt verden, men bortsett fra det har han trukket seg tilbake og er ikke så interessert.
- Snill kosegud: Gud er opptatt av at vi skal ha det bra.
- Gud skapt i vårt eget bilde: Relativistisk. Det som er sant for meg / deg.
- Den strenge guden: Den gamle mannen i skyen.
- Den lunefulle guden: Vanskelig helt å vite hvordan han er. Bråsint.
Omstendigheter kan være med å forme gudsbildet. F.eks. hva slags familie man kommer fra. Er det preget av problemer, uro, konflikt og kanskje bråsinte foreldre – så ser man ofte at man går i retning av den lunefulle guden. Har man det fint og trygt – så er det ikke langt til fikseguden, som feier foran oss, og som sørger for at vi har det bra og lykkes med ting. I dagens samfunn, hvor det er mange kjappe valg som må tas, så søker man ofte til det som man vet fungerer. Da er det kort vei til å se Gud som han som bør manifestere seg, han som må demonstrere at han er til.
Poenget i podcasten blir at det kanskje ikke finnes et «riktig» gudsbilde, men at alle nok trenger en form for justering. Psykologien vil nok si det samme på denne måten: Vi kan gjøre oss gode og dårlige forklaringsmodeller. Alle har vi en blanding av gode og dårlige forklaringsmodeller.
Barnets bilde av Gud
Hva mener Jesus egentlig, når han sier at vi skal bli som barn? At vi skal søke tilbake til vårt opprinnelige, umiddelbare og tillitsfulle gudsforhold? Da blir det i tilfelle bare enda viktigere hvordan Gud og bibelfortellingene formidles.
I Søndagsskolen Norge ønsker vi å formidle bibelfortellingen som den er, og la barnet møte bibelfortellingen ut ifra eget perspektiv. I undring, og erkjennelse av at det ikke nødvendigvis blir enklere å forstå sett gjennom mine voksne, (kanskje) ødelagte gudsbildebriller. Og først og fremst la barna bli trygge på hvem de er, i Guds øyne, og la gudsbildet vokse ut derfra. En slik tilgang gir det beste grunnlaget for et barn til å stå imot de stormene som vi vet kommer, og som vil utfordre gudsbildet.
Jeg spurte i en samtale datteren min, hvordan hun ville beskrive Gud som hun husker det fra barndommen, og hvordan hun vil beskrive sitt gudsbilde i dag som ung voksen. Kort fortalt var hennes konklusjon at det teologiske gudsbildet kanskje ikke har endret seg så mye, men noe har likevel skjedd. Gudsbildet er farget og endret av livserfaringen. Jeg kjenner meg igjen i dette. Et vesentlig poeng i samtalen var videre at det er vanskelig å overta andres ferdige bilder av Gud. Hvis vi ikke klarer å gjøre Gud til vårt eget, blir Gud skummel.
Foto: Søndagsskolen Norge
