Av: Erling Birkedal, Førsteamanuensis em., MF vitenskapelig høyskole
Hvor i oss, eller i barnet, sitter troen på Gud? Eller: Hvor er gudstroen forankret? Hvilken betydning har troens forankring og nye erfaringer barna gjør for troen videre i livet?
Jeg har, gjennom en langtidsstudie, fått følge en rekke mennesker gjennom 22 år, fra tidlig i tenårene til midt i trettiårene 1). Mine samtaler med mange forskjellige ungdommer viser at troen i barndom og tidlig ungdom kan ha ulik forankring. Jeg finner det tjenlig å skjelne mellom tre former for forankringer for gudstro: emosjonell, sosial og kognitiv (basert på erkjennelse og fornuft).
En emosjonell forankring kan være en opplevelse av gudsnærvær, en Gud som støtter i bestemte livssituasjoner og en man hele tiden kan kommunisere med. Tillit til en slik støttende og «terapeutisk» Gud kan bli satt på prøve når livet blir vanskelig, og man ikke opplever den støtten man forventer. Men en emosjonell forankring av tro synes å ha stor slitestyrke, og blir ikke lett forkastet.
En sosial forankring er en gudstro som finner sin støtte først og fremst i relasjoner til andre personer som tror, i et sosialt miljø eller den kulturen man er en del av. Det kan være hos foreldre, eller annen familie. I ungdomstiden vil det oftest være hos jevnaldrende.
Ved en kognitiv forankring er gudstro og gudsforestillinger noe personen har reflektert over. Troen er blitt en bevisst og integrert del av virkelighetsforståelsen og livstolkningen. Man kan ha ulike begrep for sin tro og det kan være ulik grad av evne til å uttrykke denne overfor andre. Men en reflektert og kognitiv forankret tro er en tro som ikke oppleves umulig eller vanskelig i forhold til annen kunnskap og oppfatninger av virkeligheten.
I praksis er det nok mer korrekt å omtale dette som ulike tyngdepunkt for troens forankring, da det vil være mange ulike kombinasjoner av forankring og ingen er helt ensidig. Hvorfor barn og unges tro blir forskjellig og hvorfor den enkelte person får den forankring man har, kan være vanskeligere å svare på. Jeg antar at det har noe med den enkeltes personlighet å gjøre, og de livserfaringer man får i tidlig barndom.
Religiøs pubertet
Den troen barn har kan endre seg eller utvikle seg på ulike måter. For noen kan det være en kontinuitet. For andre kan det være en diskontinuitet, som for noen kan bety en gradvis endring fra barndommen, mens det for andre kan være en mer radikal endringsprosess.
Mennesket er i stadig endring og utvikling. Vi merker det mest intenst hos barn og unge. De religiøse forestillinger de tilegner seg i småbarnsalder kan på det tidspunktet for noen oppleves gode og trygge og fortsatt gi mening i deres livsunivers. Men for andre kan barndommens forestillinger bli opplevd som naive og vanskelige å beholde når personen utvikler seg både kognitivt og emosjonelt og får stadig nye impulser og erfaringer i den kulturen man lever i. For at dette ikke skal føre til at troen som helhet blir forkastet, er det behov for en bearbeiding.
Særlig i puberteten kan det skje store emosjonelle og kognitive endringsprosesser i livet, i tillegg til de biologiske endringene. Det kan i en viss forstand også være relevant å snakke om en «religiøs pubertet», siden religiøs tro også vanligvis gjennomgår en betydelig endringsprosess i overgang fra barndom til ungdom. En ommøblering i denne alderen er normalt og nødvendig. Spørsmålet er ikke om det skal skje, men på hvilke grunnlag det skjer og hvilke redskaper og relasjoner den unge har for å bearbeide sine religiøses forestillinger og emosjoner.
Når vi skal søke å forstå hva som skjer i det jeg kaller den religiøse pubertet, må vi se både bakover i barndommen og fremover i ungdomstiden. Jeg går ut fra at personen fra barndommen har ulik forankring for sin tro: emosjonelt, sosialt eller kognitivt (se omtale ovenfor). Når vi så ser fremover, blir spørsmålet hvilken type erfaringer eller impulser til tro den unge får. Min erfaring er at den ungdommen som får erfaringer og impulser for troen som stimulerer den forankring troen har fra barndommen, i størst grad vil opprettholde tilsvarende tro inn i voksen alder.
For en person som har en emosjonell forankring for sin tro, vil stadig nye erfaringer og opplevelser som styrker denne troen stimulere til at troen opprettholdes inn i voksen alder. Det er ikke de sosiale relasjonene eller kognitive refleksjoner om tro som blir avgjørende for en slik person, selv om disse sider ved troen også er i endringsprosess. For andre personer, som i stor grad har en sosial forankring for troen, i fellesskap med andre troende, vil kontinuitet eller brudd med et slikt sosialt fellesskap med stor sannsynlighet være avgjørende for eventuelle endringer i tro. Tilsvarende kan vi si om de som i stor grad har en kognitiv forankring for sin tro. For dem vil det være avgjørende om de får opprettholde samtalen og refleksjonen om tro, slik at denne utvikler seg i tråd med generell kognitiv modning eller ikke.
Denne betraktningen om ulike forankringer for gudstro kan være til nytte også for å forstå hvorfor tilsynelatende samme erfaring kan få forskjellig virkning for ulike personer.
1) Birkedal E., 2020: Religiøsitet fra barndom til voksen. Tretten livshistorier om tro og livstolkning. IKO-forlaget
Artikkelen er et bearbeidet utdrag av Birkedals artikkel i boka: Sagberg S. (red), 2012: Barn trenger håp: dimensjoner av håp i barns hverdag. IKO-Forlaget
Foto: Søndagsskolen Norge
